2009-10-18

Bærre sånn det e....


Takk til Line..for en koselig award.. Veldig koselig tenkt!

men...

Æ føle mæ litt uttaførr pr tiden...egentlig ha æ følt på det lenge, uten å kunne gjør så mye med tingenes tilstand. Nån kalle det italiasyken, men æ veit vel bedre enn det...sant nok e æ trøtt daglig, å bi f...ikke våken.
Æ e på jobb, men når eftan og kvelden kommer, så føle æ kun trang te å finne senga fort og gæli, å bærre søv og søv. Går det så steike lang tid å finne tebake te sæ sjøl igjen?'
Har mye jobb, møta opptredena og audisjon i uka som kommer...så kati æ ska finn tebake te mæ sjøl e vusst..men en a godene førr å ha så mye å gjør, e å slepp å tenke på ting man ikke skal tenke på.
Teng som e så vanskelig at man ikke har nån å snakk med dem om...gode venna ja, men når man føle at vennan ikke kan hjelpe en, heller ikke de nærmeste...ja da bli man som regel aleina med tanka og spørsmål...Det e ikke nå som har med helse eller sånn å gjør, vil tru at æ e ferdigbehandla førr nu...men det e andre teng som ha bygd sæ opp over tid, å e blitt vanskelig å finne ut a....men ære være galgenhumor, og dårlig sjølbilde, da kjem en sæ langt...(kniiis)...neida man ska ikke spøke med et..men ære være...
Det føles godt, men samtidig vannvittig vondt.
Det føles rett, men samtidig så urett.
Det føles som om æ e sliten, gråtkvalt, lei, oppgitt og kanskje en bittelite tanke utbrent?
Æ trur å at æ ikke når æ tenke etter ha fått skikkelig henta mæ inn etter kreftdiagnosen i vår..
Hadde jobb, ferie og hadde planlegginga a bryllypp, å va på tilbudssia te alle andre...en eller anna sku ha en bit a mæ, å ordan te legen om å begynn å si nei, funka dårlig...
Kanskje æ ska begynn å ta vare på mæ sjøl...å vise kem æ e? Men heldigvis har æ nån som ser mæ...og som bryr sæ om mæ førr akkurat den æ e..en vannvittig fin og god følelse.Æ e jo så gla førr å være tell, førr å være mamma, førr å ha en flott jobb å gå te, førr å få sønge, førr å ha inderlige gode venna som e testede, førr å føle at æ e der førr andre å at andre e gla i mæ førr at æ den æ e..Førr det e bærre sånn det e...
Her e det bloggtørke og håndarbeidstørke,men håpe æ kommer sterkt og godt tebake...
Monica som ska tørke oppgitte tåra, rette ryggen og verkelig ta tak i tingenes tilstand.....



22 kommentarer:

Liv Hege sa...

Næmen, kjære, gode deg... dette var ikke bare god lesning - men takker for at du deler... Jeg har lyst til å si mye her - men vil ikke skrive på innlegget her - da vil jeg heller sende deg en mail...
Jeg kjenner igjen mye av det du skriver... du hører fra meg på annet vis, hvis jeg finner mailen din her - min finner du på bloggen min. Jeg oversender god energi og varme tanker. Dette klarer du! Varm klem fra Liv Hege

Lisemor sa...

Kjære lille venn, dette var kjedelig å lese. Du som alltid er en sånn sprudlende humørfyllt jente som liver opp en grå hverdag for oss bloggere! Uten å kjenne deg mer enn fra bloggen her, høres det unektelig ut som om du har for mange baller i luften. Og det er jammen ikke lett å sette ned tempoet når det er så mye man har lyst til å være med på!

La bloggen og håndarbeidet ligge til lysten kommer tilbake. Kjenn etter hva som gir deg energi og hva som tapper deg for energi, og kutt ut det siste.

Gå lange turer i marka alene, i ro med tankene dine, kjenn at kroppen blir sliten på en god måte, og du vil etterhvert merke at kreftene sakte men sikkert kommer tilbake.

Ta deg et varmt luksusbad, stell pent med deg selv.

Les en bok eller flere, la husarbeidet ligge.

Ta deg en pause fra jobb. Det er lov å be om sykemelding når man føler det sånn som du gjør nå. Man tar faktisk ansvar for egen helse ved å gjøre det. Jeg kan tenke meg at den sitter langt inne, sånn som jeg kjenner deg, men gjør det. Du trenger det.

Og vit at det er mange her i bloggeverden som tenker på deg!
Stor klæm!

Britaiskogen sa...

Takk for at du dele det vanskelige. kjenner igjen mye av det du beskriver. Mange gode råd en kan gi, men jeg tror bare jeg vil si at du må sette på noen bremser. La andre slippe til å ta over noen av dine ansvarsområder en periode..Ta en liten "timeout" så kommer du sterkt tilbake..

kari - carpe diem sa...

Ta i mot et godt råd som er av erfaring: Ta de signalene alvorlig!!
Hvil deg, sykemeld deg, søk hjelp til å sortere. For før du vet ordet av det er du akkurat som du frykter:utbrent!
"Livet mitt stoler på meg, på min styrke, på mine valg." Disse ordene er fra et dikt jeg har nevnt mange ganger i det siste. Og det er sant. Vi har alle ansvar for vårt eget liv, også å ta vare på det, og gi oss selv tid til å heles når det trengs.
Jeg har gjort det innimellom, når livet har røynet på og jeg har tenkt at."nå orker jeg ikke mer, nå bikker jeg over, nå er det ingen energi igjen."
Husk alt det du har måttet takle med din egen helse! Hodet ditt trenger også tid til å fordøye og takle. Gi deg selv tid. Hvil deg, vær kreativ (det er du jo rå-god på!!), gi deg selv Monica-dager!

Jette sa...

Sender deg en varm klem og 5 stk NEI du kan bruke når du selv vil :-) Og så er jeg enig med at du skal ta signalene på alvor - og husk at alle som er glad i deg vil sette pris på at du også tar vare på DEG ikke bare alle andre :-) Å snakke med noen som ikke er nær kan også være god hjelp og det er overhodet ikke noe nederlag å søke hjelp for å sortere tanker.

Ruth sa...

Kjøre deg, så vondt dette var. Jeg ser du har fått mange gode råd og har ingen å tilføye bortsett fra dette; Når man føler seg utbrent så er det gjerne fordi man ER det. Bruk den tiden du trenger til å finne frem til deg selv igjen. Det er ofte vanskelig, men det GÅR AN. Men jeg sender deg mange varme tanker og en god klem.

Tino sa...

Huff trist at du skal ha det slik.
Men du har kanskje ikke fått tid til å få en ordentlig reaksjon på kreftdiagnosen. Og så har du kanskje litt mange baller i luften på engang noen ganger? Om du har en grei lege, så kunne det kanskje være en ide å snakke med ham/henne. Klem..

Mira sa...

Sender deg mange varme tanker, og ein stor KLEM.
Nå må du ta vare på deg selv.

Hanne sa...

Jeg sender en klem til deg, vi trenger alle å bli tatt vare på, både av oss selv, og dem rundt oss.

Laila -Karin sa...

Kjære Monica.
Jeg kan ikke si så mye annet enn flere her har sagt. La blogg og alt uviktig liggetil du føler for det.
Sett deg selv i fokus og søk den hjelpen du trenger. Slik som du står på og hele tiden viser deg fra den sprudlende siden så må det jo butte til slutt. Tenk bare på alt du har vært igjennom siste tiden.
Forstår så godt hva du mener når du sier du har mange som bryr seg, men det er deisse tankene man ikke deler med noen. det er de som er så vanskelig.
Vi skulle alle blitt flinkere med å være fullt og helt oss selv på godt og vondt. tørre å si at en var redd eller si dette trenger jeg hjelp til å takle.
Som du vet så sliter jeg og litt nå.Jeg nevnte jo bloggpause, men på sett og vis så er bloggen min ventil mot vanskelige tanker.
Sender deg en stor klem . Så må du ta all den tid du trenger

Janne i Fagerlia sa...

Synes ikke det er rart du er sliten jeg. Du har sikkert kjørt deg selv alt for hardt både på den ene og andre måten. Vi kvinnfolk er vel ikke særlig gode på å lytte til kroppens signaler - vi lytter vel heller til andre, og andres bekymringer. Vi selv kommer vanligvis i siste rekke. Kanskje du skal stå først i køa nå?

Gry Hege sa...

Så tøff du er som deler slike tanker med oss andre. Er ikke alltid like lett å fortelle at man ikke har d så greit. Kjenner meg godt igjen i det du skriver om for jeg har selv hatt det slik i lang tid, men nå er jeg på tur opp igjen fra den mørke dalen jeg har vært nede i.
Man må kanskje bli mer flink til å bare tenke på seg selv, og ikke alltid ta hensyn til andre....det er faktisk lov.

Håper at du finner ut av ting, og at du finner noen du kan snakke med om dette som plager deg......det fikk nemlig jeg :)

Ha en fin søndagskveld....

Klem :)

Inga Helene sa...

Ta deg tid til å finne tilbake til deg selv. Det er ingen andre som kan gjøre det enn du? Du får noen NEI herfra også til fri avbenyttelse :-)

Søndagsklem fra meg :-)

Liv Leonhardsen sa...

Kjære Monica, eg sku ha vært der å holdt rundt deg no. Det treng man av og tel og heilt uten grunn. Kjenn du, eg hold rundt deg og rugg deg litt. Kvil deg og kos deg, det har du fortjent. Du gir så mye av deg sjøl at eg sku ha gjerne ha gitt nokka tilbake tel deg. Det e blitt et antiklimaks etter Italiaturen, og dokk ha jobba steinhardt for den turen. Du har lov å vær sliten, sku bærre mangle. Har vært der sjøl. Ta deg nån daga fri med sykemelding. Vær god med deg sjøl. Du e jo så god me alle andre. Som ei anna skreiv her; ta deg noen Monica-dager. De skull ha vært på blåresept :)
Snakkes tel helga! :-)

INGRID's STRIKKERI sa...

KJÆRE DEG'
Her kunne jeg skrevet meget....
Men har barfe et "av egen erfarings råd".. TA turen til LEGEN og sykemeld deg. Ikke for å "bare gå hjemme". Men be om å bli henvist til feks. svømming med fysioterapi. Du trenger å hente deg inn på det psykiske plan. Da må du begynne i rett ende. start på nr.1 SELVDIGG = feks. svømme i varmt vann og få litt "terapi" samtidig. LYKKE til og varme tanker. Hilsen en som omsider er på vei opp igjen;)

sunshine ¤ sa...

Jeg føyer med pent inn i rekken av alle disse rådene. Det er lov til å stoppe opp og ta vare på deg selv. Sender mange varme tanker til deg

solskinn-klem fra meg ¤

Kusina sa...

Hei:) Du har herved fått en timeavtale hos meg for en skikkelig god kusine-prat:) Bare ring me så avtal vi dato og klokkeslett:) Trøsteklæm fra kusina di :)))

Linemor sa...

Ja du fortjener den...e bi no bra bekymra av å lese dette.jeg sier det samme som mange av de so har svart- ta vare på deg selv!
Go klem...

Alvas hjørne sa...

Sende dæ mange varme tanka og klæmma,blei riktig bekymra no..
Du må lov å ta vare på dæ sjøl, finn ut av det..
Det e vel ikke rart med en reaksjon etter det du har vært gjennom.
Tenk meir på dæ sjøl og ka du treng rett no.
Ønske dæ alt godt:)

Stubbetufsa sa...

Bestill legetime, og si det som det er. Han eller ho sykemelder deg straks. Det er viktig, vennen, at du hører på oss!
Vi er mange med disse erfaringene.Jeg brukte over et år på å komme noenlunde til hektene igjen...
Klem!

Bitt@mi sa...

Stakkar, Monica... No sku e ha vært der og vi kunne ha både ledd og grått sammen. Da e muliggens ikkje nåkka trøst, men e veit korsen da føles, og har da akkurat likedan innimellom. Ja, ganske ofte, faktisk. E vil tru da går over, trur at både du og e e den typen som har lett før både å le og gråt. Vi e nok nån veldig følelsesladde menneska, og da e både godt og vondt.
Har så lyst å treff d en gang da passa, du virka som et "ekte" menneske:-) Et som e gjennomtenkt og som har hjerte... sånne menneska e gull verdt, men de må også husk å ta vare på seg sjøl...
Stor trøsteklem fra me - nåkka som e da einaste e kan gje deg:-)

Lavendelheimen sa...

Kjære deg! En god varm klem til! Jeg var på et foredrag med en som snakket om å være utbrent. Men så lenge man er oppe og pulsen slår, så er det liv! Utbrent er man kanskje først når man ligger nede og aldri skal reise seg igjen... Jeg skriver det som en liten trøst, fordi jeg tror du har gnisten i deg slik at du vil komme deg til hektene igjen og kjenne bedre dager :) Omgi deg med alt som er godt og ta vare på deg selv! God varm klem fra meg.